La oss allikevel begynne med begynnelsen. Den velkjente ”Nattruten” fra Sandnes/Stavanger, med mellomsteder frem til Bergen var i årtier et begrep. Dette var tider uten hurtigbåter, sørlandsbane og flyplass. Det var den gangen praktisk all forbindelse til og fra fylket gikk sjøveien. Skulle man f.eks til Oslo, da var det enten gamle ”Rogaland” langs kysten, på kun 38 timer, eller så var det nattruten til Bergen og tog over fjellet. Nattruten var derfor langt mer enn en forbindelse mellom to byer. Den var en livsnødvendighet som for noen ble en livsstil og som for mange ble et minne for livet . . . .
I og med at nattruten var så nødvendig ble den meget brukt og var forretningsmessig attraktiv for rederiene. Resultatet var at Det Stavangerske Dampskibsselskab ”DSD” og Sandnes Dampskibsaktieselskab ”SDA” konkurrerte knallhardt om kunder og kroner. Det toppet seg med den berømmelige nattrutekrigen da begge selskapene seilte parallelt, de hadde hver sine skip med samtidig avgang og som bokstavelig talt ”kappkjørte” fra kai til kai. Direktørene i begge selskapene så nok med skrekk hvordan omkostningene gikk til himmels sammen med den svarte røyken når nattruteskipene brant tonnevis med kull for å komme først frem!
Etter okkupasjonen satt begge de konkurrerende selskapene med totalt nedslitt materiell. Begge hadde skip som var hardt drevet og som hadde fått minimalt vedlikehold i fem tunge krigsår. Begge selskapene innså derfor at de måtte anskaffe nye, moderne motorskip for å vinne denne ”kampen på liv og død”. Å ha det flotteste skipet ville være et trumfkort i konkurransen og begge selskapene drøyde bestillingen slik at det andre selskapet skulle bli nødt til å bestille først – for at man deretter kunne overgå konkurrenten.
Men som sagt; materiellet var nedslitt, og hos SDA var det så på stumpene at de til sist ikke kunne vente lenger med å bestille nytt nattruteskip. Derfor måtte man kontrahere en ny SANDNES og man bestemte at den skulle være så storslått at det ikke engang ville være mulig for DSD å komme opp med noen flottere. Det var denne strategien som lå i bunnen og det var den som var drivkraften. Byggekontrakten gikk til Nyland Mek Verksted, det som idag er den nye operaen, og man la all sin prestisje og all den kunnskap som norsk skipsbyggingsmiljø kunne fremskaffe inn i dette flotte skipet. Dette viser fortsatt; ikke bare på den tekniske siden, men også i all utsmykning. Her er speiler og paneler, lysarmaturer, dekor, malerier, kunst og generell utsmykning av en standard som man må til de mest glamourøse yachtene for å finne maken til – selv der ser man neppe nedfellbare babykrybber på innsiden av skapdørene i 1ste klasse damesalong!
Derfor var det et virkelig utsøkt skip som kom hjem til Sandnes – og Stavanger – i 1950. Man hadde rett og slett ikke sett maken; folk jublet av begeistring og i DSD knyttet man nok hendene en ekstra gang i bukselommene før man innså at dette er det ikke mulig å overgå. Her må vi rett og slett se slaget som tapt og legge opp til samarbeid og samseiling. DSD grep til en billigvariant og bygget om en gammel kriger til den som alle over 50 år husker som nattruten ”Stavanger”.
Men tilbake til Nattruteskipet SANDNES, den vakte internasjonal oppsikt og har trolig gitt inspirasjon til både hurtigrutedesignere og andre. Oppfatningen i markedet var entydig – selv om enkelte hadde vondt for å fordøye den grønne fargen i en tid da skip fortsatt skulle være så svarte som det kullet de etter gammelt ble drevet av.
SANDNES seilte utrettelig i sin faste rute; tirsdag, torsdag og lørdag på nord. Etter avgang fra Stavanger kl 2100 var det en snartur innom Føresvik før den fortsatte til Kopervik med ankomst kl 2255. Et par generasjoner koperviksbuer er oppflasket med at man måtte ha med seg siste anløpet av nattruten før det var ordentlig kveld. Etter avgang fra Kopervik var det anløp Haugesund og Leirvik før man la til ved Festningskaien i Bergen før 0700. Etter å ha brukt dagen i Bergen for rengjøring, lossing og lasting var det igjen på sør kl 2100, og da var det i mellomtiden blitt onsdag, fredag og søndag.
Men intet varer evig; selv en institusjon som nattruten møtte en ny virkelighet. De første hydrofoilbåtene ”Vingtor” og ”Sleipner” som kom i 1960 og 61 forsynte seg grovt av passasjergrunnlaget. Flytrafikk og sørlandsbane hadde fjernet behovet for å reise via Bergen for å komme til Oslo og nattruten ble mindre passasjer- og mer lasterute for hvert år som gikk. Derfor kom det endelige nådstøtet med innføringen av containere; da ble nattrutens mer omstendelige godshåndtering et alvorlig handicap – og i 1974 var det slutt. SANDNES gikk hjem til Sandnes, malingslitt, utkonkurrert, skuffet og deprimert . . . .
På tross av all fordums glans er markedet begrenset for fartøyer som ikke har inntjeningsevne. Men vår lokale Simon Møkster øynet ”god butikk”, han kjøpte skipet og døpte det om til Vikingfjord. Etter en stund gjorde han en byttehandel med Rogaland sjøguttskole; han byttet til seg datidens Gann, den tidligere yachten som hadde hatt både stålmagnaten Krupp og Barbara Hutton som redere. Dermed seilte tidligere SANDNES som skoleskipet Gann; man gjorde diverse mindre ombygninger for å tilpasses det nye bruksområdet og de neste 20 årene fikk nesten en generasjon norske ungdommer sitt første møte med sjølivet her ombord.
I 1995 hadde skolen vokst, skoleskipet var blitt for lite og man hadde kastet sine øyne på den tidligere hurtigruten Ragnvald Jarl. Dermed kom Gann ex SANDNES for salg igjen. Ildsjelene i Ryfylke Dampskibsselskab ville kjøpe, men isteden ble det Kristiansand som hjemmehavn og Sjøkurs som navn. Etter 12 år som sørlending var det nok og det betydde en ny sjanse til endelig å få SANDNES ”hjem igjen”! Denne gangen lot man seg ikke avfeie og i april 2007 ble både navn, farge og hjemmehavn slik som det skal være.
”Ringen er sluttet” sier man av og til. Slik også med denne helt spesielt vakre farkosten. Nå har den begynt på sitt foreløpig siste liv; nå er SANDNES godkjent som verneverdig skip av Riksantikvaren og den er Norges største veteranskip. Samtidig er den en viktig del av det mangfoldet som gjør Stavangerdistriktet til Norges udiskutable veteranskipshovedstad. Ingen annen norsk by har en slik stor og allsidig samling – og det skal vi være stolte av!
Denne enestående samlingen av veteranskip, sammen med de kystkulturelle aktiviteter som ellers skjer i distriktet, legges merke til i den store verden. Det trekker folk til vårt område, det gir forståelse for vår identitet, det åpner for nye næringer.
Tekst: Jan Welde
Våre kunders tilbakemelding
Lørdag den 9. november gikk vi og 23 venner forventningsfulle ombord i M/S Sandnes.
Vi ble ønsket velkommen av et hyggelig mannskap. Etter velkomsdrink og drøs ble det vist film fra nattrutens start og fram til i dag, noe som interesserte og engasjerte oss alle.
Vi fikk servert en lutefisk middag som var så fantastisk at det ble en salig stemning rundt bordene.. Den beste lutefisk middagen Ever. Og salig stemning kan vi si vi hadde hele kvelden, med en fantastisk atmosfære, hyggelig betjening i et flott og autentisk miljø.
Takker fra oss og alle venner. Vi kommer garantert tilbake.
Hilsen – Else og Arild Aune
Etter 3 dagers cruise i Hardangerfjorden fikk vi disse tilbakemeldingene:
«A glorious vessel – The only way to heaven that I have found so far!
Thank you for the friendliness, the spontaniety and eagerness of all to make it truly as adventure out of this world» – Peggy Watson
«It was a dream come true! But it turned out to be even more wonderful and spectacular than my dreams. Tusen, tusen takk!» – Ellen C. L. Simmons, Houston, Texas
«We knew we were going to have a fantastic time in Norway … and so we did!
But to the friendliness of the people to the beauty of the nature, to the happiness for the spectacular holiday, the boat and the «unique» crew have added a magic touch, turning all feelings into real joy. We will never forget!» – The Italians Anna Luca, Javco & Polo Cayorou.
Det var med en viss forventing om litt historisk sus
En smule høytidsstemning vi embarkerte MS Sandnes onsdag 30. november 2011.
Flere av oss har maritime karrierer bak oss, andre har kun et forhold til MS Sandnes basert på det vi har sett og hørt på litt avstand.
Vi var klar for «lutefisk og julebuffet» – dette skulle bli god mat og en litt spesiell kveld i eksklusive omgivelser? Ja så visst, slik ble det i aller høyeste grad.
Mottagelsen var upåklagelig, vertskapet var på pletten og tok oss imot og viste veien videre.
Opp et dekk og så var vi i storsalongen. «Pumpene» var bemannet og vi fikk lesket strupen og historieleksjonen ble annonsert. Dermed var det bare å snuse inn atmosfæren, visuelle inntrykk forsterket følelsene, og vips hadde tidsmaskinen bragt oss tilbake i guttedagene og ungdomsårene. Plutselig så vi alle «de gamle trufaste sliterne av kystrute- og fjordabåter» i et nostalgisk-romantisk lys.
Ja, det var tider det.
På vegne av pensjonistsvømmeklubben «Torsdag»
Takker vi «Det særdeles omsorgsfulle, hyggelige og kompetente vertskap på MS Sandnes» for en strålende inngang til årets julefeiring. Vi kom, så, hørte, åt og drakk – vi gikk fra borde med smil om munnen, med ekstra god ballast i magesekken og med en solid porsjon påfyll av senere tiders handels- og sjøfartshistorie.
Takk for oss for denne gang – vi ønsker MS Sandnes og bestning en fredsom julehøytid og et fremgansrikt, godt nytt år – god seilas videre!
Med førjulshilsen fra
Aksel, Alf x 2, Arne, Reinert, Roald, Ståle og Håvard.
-
Julebuffet som inneholdt alle de tre store; lutefisk, ribbe og pinnekjøtt. Denne trioen med sine sedvanlige tilbehør falt så absolutt i smak hos samtlige. Alt var rett og slett «godt», eller for å gjengi en generell kommentar «de va skikkele goe mat».
-
Noen gjenoppdaget «lutefisken», andre så lyset for første gang og de smiler fremdeles.
-
Siden skribenten er en matmons, må jeg også få takke spesielt for deserten, både riskremen, karamellpuddingen og multekremen var av beste sort. Det bevitnes herved på grunnlag av at jeg forsynte meg godt av alle.
-
Etter så mye god mat var god kaffe og en avec en nødvendig avrunding av et stort måltid.
-
TAKK FOR MATEN!
Hei, og takk for i går, det var vi som hygget oss i damesalongen fredag 2. desember.
I en årrekker har jeg, sammen med venner og kjente, gått ut før jul for å spise lutefisk. Vi har vært på mange av byens spisesteder og stor sett vært godt fonøyde med maten vi har fått. I år skulle vi prøve oss på noe nytt, gå ombord i gamle ærverdige MS Sandnes. Litt spent på hvordan dette ville bli; «hvor fikk de maten fra, ville maten være varm når den kom fram og ble servert, hva med lokalene osv, osv». Spørsmålene hang der, men la det med en gang være sagt, vi ble meget fornøyde med kvelden. Lutefisken kom rykende varm fra eget kjøkken og fra en kokk som på sekundet visste når den var akkureat ferdig. Gode poteter, hjemmelaget erterstuing, nydelig sennepsaus og bacon i baconfett – og servert på varme tallerkener. Maten ble servert som buffe og det var hele veien store fine stykker å forsyne seg av. Jeg gikk to runder, den tredje måtte jeg stå over for etterpå var det bebudet dessertbord. Det ble også en fin opplevelse med karamellpudding, riskrem og multekrem.
EN FANTASTISK MATKVELD: Ypperlig service fikk vi av en betjening som virkelig brydde seg om gjestene sine. Vi fikk plass ved et bord i en liten hyggelig salong, Damesalongen,. Der storkoste vi oss samtidig som vi hørte godlyd og fin stemning fra de andre salongene. Og en viktig ting i tillegg: Takk for at dere ikke, som mange andre spisesteder før jul, har to bordsetninger hvor du blir presset til å fornøyde etegildet i løpet av ett par timer. Her følte vi oss velkomne til å bli værende så lenge vi ville!
Takk for en flott kveld og lykke til videre. Måtte dere få mange hyggelige gjester nå fram mot jul, det har dere fortjent.
Om vi kommer igjen, – om vi anbefaler dette for andre. ET UBETINGET JA!
Med de beste hilsener fra meg og mine venner.
Øivind Ole Midthun